Sannhetens time

Det er den dagen. DEN dagen. Dagen jeg skulle på sykehuset å få beskjed. Beskjed om operasjon. Blir det operasjon? Blir det ikke operasjon?

Smertene har jeg hatt siden juni 2015. JUNI! Jeg tok MR i november. Først da fikk jeg svaret. Jeg tok det som at jeg har en gammelmannskropp. 80 år. Jeg hadde kroppen til en 80-åring. Det var prolaps. Fra juni til november trudde alle jeg var hos at det var muskulært. Noe jeg forsåvidt skjønte raskt selv at det ikke var. Om det hadde vært muskulært hadde det gått over i løpet av et par dager. Jeg hadde ikke fortsatt vært avhengig av sterke smertestillende.

Forrige uke tok jeg ny MR. Jeg ringte fastlegen min i går for å være forberedt på dagens sykehusbesøk hos kirurgiske. Kroppen hadde blitt verre. Prolapsen er større. Større enn i november. Større enn de forrige bildene. Faen. Så nå blir det operasjon? Det var tanken min. Nå blir det operasjon.

Legen, en eldre kar, sier at ryggen er ung. "Herregud, jeg vet jo det. Jeg er bare 25 år..". Ja, ryggen er ung. En så ung rygg er det ikke bra å operere på. "Er det ikke bedre at en ung rygg slipper smerter og kan jobbe superbra resten av livet?". En så ung rygg er det ikke bra å operere på. Nei, han vil ikke operere meg.

Jeg som ikke visste hva jeg ville. Om jeg ville ha operasjon eller ikke. Om jeg ville bli glad eller lei meg. Nå? Jeg er skuffet. Jeg hadde vent meg til tanken på operasjon. Smertefri. Slippe å ta smertestillende. Nå? Smertestillene, uvisshet om hvor lenge det vil vare, om det blir bra. Om det blir bedre.. Vil det bli bedre? 

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229