Julen er ikke alltid like lett.

Jeg selv er en av de som smiler litt ekstra når snøen faller og julen nærmer seg. Alle er så lykkelige i juletiden. Jeg mener, skal være. Førjulstiden og julefeiringa i mange hjem er ikke så perfekte som de ser ut til på Instagram. Stemningen er ikke så god som det virker som på statusoppdateringen på Facebook. Vi stresser rundt med å handle julegaver, bake de syv slagene, studenter stresser med eksamen, og selvfølgelig trenger man et nytt antrekk til julaften og nyttårsaften i år også. Samtidig mens du stresser rundt så er det noen som sitter foran en sykeseng og venter.

Et dødsfall i juletiden oppleves tyngre enn dødsfall i juni. Det skulle ikke vært slik, men på grunn av fantasien om den perfekte jul hvor alle smiler, synger "glade jul" og småløper rundt juletreet så er det slik. Den lille boblen man vil leve i sprekker. Poff, borte. Det verste er når folk kommer å sier "Tenk så forferdelig. Miste noen midt i jula.". Selvfølgelig er det trist og forferdelig. Men å miste noen i juni er like forferdelig. Det som er verst med å miste noen midt i julen er å holde alt inne. En vil ikke at den perfekte boblen på Facebook eller Instagram skal sprekke. Smilet klistres på. En skal ikke vise sin tristhet midt i julen.
Men du, skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Det er faktisk lov å vise tristhet. Det er lov å sprekke den perfekte fantasiboblen.

Her i hjemmet skjedde det alle mener er trist og forferdelig. Og joda, det var veldig trist og forferdelig, men det hadde vært like trist om det var i juni. Min mor mistet sin far. Min mormor mistet sin ektemann. Natt til 22.desember 2011 sovnet min morfar stille inn. Jeg og søster drakk oss fulle på konsert og fant ut ca kl 03 at han var borte. To dager før julaften. Jeg og mor jobbet den gang på samme sted. Jeg dro på jobb som planlagt lille julaften. Mor var hjemme. Noen kollegaer hadde allerede fått nyss på at min mors far hadde gått bort, og jeg fikk høre det. Alle snakket om hvor trist det måtte være, "så oppi julen også.". Det gjorde ikke akkuratt arbeidsdagen bedre at folk minnet meg på det.

24.desember 2011. Mormor kom til oss utover dagen. Hun smilte. Sa at hun syntes rumpa mi så stor ut i antrekket jeg hadde på meg. Ja, mormor var normal. Ikke redd for å si noe som vanlig. Middagen blir servert. Vi sitter rundt bordet å smiler. Skåler. Nyter maten. Snakker. Ler. Koser oss.

Vi er triste, men koser oss. Ler så vi gråter. Samtidig triste. Vi tenkte mye på morfar som gikk bort to dager tidligere. Men vi koser oss. Det er dette han hadde villet. At vi tok godt vare på hverandre. Se det positive i det triste. Og at vi holdt sammen.

Vi fant gleden i hverandre.

Som nevnt tidligere, mens du stresser rundt for å få ferdig alle tingene til julaften så sitter noen foran en sykeseng og venter. Venter på at noe skal skje. At noen skal bli friske eller på at det skal bli verre. Tenk på de. Gi en liten tanke nå i førjulstiden til de.

Om du beklageligvis mister/mistet noen i julestria: tenk positivt. Hold sammen med familie og venner. Smil. Le. Gråt. Husk: du ikke er alene.

#jul #døden #dødsfall #familie

Liker

Kommentarer