Jeg var heldig!

Som noen vet så fikk jeg prolaps i korsryggen i 2015/2016. Nærmere bestemt i L4-L5 (om jeg husker riktig) som er den nest nederste skiven i korsryggen. Denne gikk tilbake av seg selv etter ca et års tid og jeg var bra.
Helt frem til januar i år. 01. januar våknet jeg opp med det som føltes som kramper på baksiden av hele beinet. "Satt jeg for mye i går?" var min første tanke. Det var tross alt nyttårsaften kvelden før, og jeg hadde ikke hatt på høye hæler. Dagene gikk og krampene gikk ikke over. Jeg bestilte meg legetime, og som de fleste vet så får man ikke legetime med en gang, så jeg måtte vente en uke eller to.

Helgen før legetimen gikk krampene over til smerter og stråling. Jeg ante derfor ugler i mosen. Disse smertene/strålingen hadde jeg kjent før, bare ikke på samme plassen. Fra torsdag til mandag før legetimen sov jeg totalt 7-8 timer. På grunn av smertene klarte jeg ikke å ligge, sitte eller tenke. Jeg gikk. I løpet av en natt hadde jeg fort gått 4-5km frem og tilbake i stua.
Da jeg kom til legen og fortalte om dette fikk jeg kastet beroligende etter meg slik at kroppen skulle få slappet av og jeg skulle få sove. De hjalp ikke. Jeg tok allerede sterke smertestillende i store mengder, som hjalp såvidt det var i noen få timer av gangen. Etterhvert endret smertene seg. Jeg klarte å ligge på magen, kortere perioder på ryggen, men jeg klarte ikke å sitte oppreist på en stol i mer enn maks 5 minutter.

Mine morgener så ut som denne. Hver morgen i 7-tiden fylte jeg badekaret og satte på God Morgen Norge på iPad'n. Ikke at det hjalp så veldig mye for jeg måtte nemlig gå inn i sengen etterpå for å hvile en times tid før jeg flyttet meg ned til sofaen i stua.

Det ble etterhvert tatt MR av ryggen og der kom det frem at jeg hadde en ekstrudert prolaps i L5-S1. Dette er den nederste skiven i korsryggen. Svaret jeg fikk fra legen virket det som om dette ikke var store greiene, så jeg fikk min kiropraktor til å oversette alt sammen. Denne prolapsen var virkelig ikke bra. Ordet som gjorde det dårlig var "ekstrudert". Her kommer en liten forklaring:

En normal skive er rund med gugge inni. Opp mot bildet over her så ville den rosa vært rundt hele gugga (om man tenker på øverste tegningen). En "vanlig" prolaps, eller slik jeg hadde i 2015/2016 var lik den øverste tegningen. Væsken gjør at det buler litt ut fra skiven, og når det treffer en nerve, ja da gjør det vondt. Denne går som oftest tilbake av seg selv eller healer seg selv slik at den ikke treffer nerven lenger.

Ekstrudert derimot vil si at gugga/væsken er på vei ut eller utenfor skiven, slik som på tegning nr2. Da er det liten sannsynlighet for at den fikser seg selv, og det må opereres. Min kiropraktor forklarte det opp mot en kaviartube. Når man klemmer ut kaviar fra tuben så henger det sammen i en lang tråd. Ekstrudert er da når tråden med kaviar ryker fra tuben. Følte meg dum som en murstein, men jeg forstod det. Nå er ikke jeg lege, men ja, det var slik jeg fikk det forklart.

Jeg ble først henvist til Sykehuset Østfold avd Moss for konsultasjon. Samtidig fikk jeg tips om et sykehus i Bærum som heter Martina Hansens Hospital som er spesialister på slike operasjoner. Derfor brukte jeg fritt sykehusvalg og ba om å bli henvist dit. Etter henvisning gikk det ikke mer enn et par uker før jeg var inne til konsultasjon. Da var det inn til en kjekk overlege som skulle se på MR-bildene og ta nevrologiske tester.
Han så såvidt det var på bildene og sa "det blir operasjon på deg ja". Han tok nesten ikke tester engang, fordi bildene viste hvor ille det var.

Etter konsultasjon gikk det ikke en uke engang før jeg fikk telefon om at de hadde fått en åpning til operasjon. Altså, jeg hadde konsultasjon tirsdag 26. mars og jeg ble operert mandag 8. april!

Jeg var heldig. Det er ikke mange som er like heldige som meg og blir operert så raskt. Oftest må man først vente 6 til 12 måneder for å se om prolapsen går tilbake, deretter må man sitte i kø til operasjon.
Mange sier at det er 50/50 sjanse for å bli bra, men dette går veldig ut på hvor prolapsen sitter, hvor stor den er, og selvfølgelig på hvem som opererer. Jeg har blitt 100% smertefri. Jeg var oppe å gikk under en time etter operasjon (med følge fra sykepleier selvfølgelig) fordi jeg måtte tisse. Jeg hadde også en plan med tanke på nedtrapping på smertestillende, noe jeg også klarte å slutte med før jeg egentlig skulle. Jeg ville ut å kjøre bil, komme meg til og fra steder, men jeg kjører ikke bil når jeg tar sterk smertelindring. Og som nevnt lenger oppe så tok jeg store mengder med sterke smertestillende, så mye at min fastlege holdt igjen og var redd for at jeg var avhengig. Da jeg var hos fastlegen for å fjerne stingene 14 dager etter operasjonen spurte legen hvor mye jeg tok daglig. "Ingenting. Har ikke tatt noe siden forrige onsdag". Jeg har aldri sett fastlegen min så glad noen gang som det hun var da.

I dag prøver jeg å ta vare på kroppen bedre enn tidligere. Jeg kunne vært flinkere, men jeg prøver. Jeg går turer og holder kroppen i gang. For jeg har vært heldig. Jeg er 100% smertefri!

Liker

Kommentarer