Mandag 13 april stilte jeg spørsmålet "det løser seg til slutt, ikke sant?".

Nå har det gått fire måneder. 121 dager. Over 2900 timer. Fire måneder. Løser det seg? Har det løst seg?

Jeg gravde min egen grav i april. For min del var det ikke første gangen, og sånn sett hadde jeg blitt mer åpen ovenfor venner og familie om dårlige perioder. Når folk spurte om å gå tur eller ta en kaffe (med meters avstand selvfølgelig) så var jeg ikke redd for å si "nei, jeg orker ikke". Jeg holdt meg til folk som jeg visste ikke var like langt nede som meg selv, eller som ikke gav inntrykk av det. Folk som kunne hjelpe meg opp. Oppi det hele fiksa jeg meg en time hos fastlegen hvor jeg fikk ut alt av tanker og tårer. Jeg fikk bekreftelse på at det er menneskelig. Spesielt i den tiden vi er i. Det var lockdown, jeg mista jobben, jeg følte meg alene i en verden full av mennesker. Men vet du hva? Det gikk bra!

Da jeg skjønte hvor alt bar hen i mars logget jeg meg inn på Samordna Opptak. Igjen. Det er en del år siden sist, men det var akkurat slik jeg huska det. Jeg fant frem de studiene jeg hadde tenkt litt på uavhengig om jeg kunne komme inn eller ei. Tross 240 studiepoeng på papiret fra før av søker jeg på grunnlag av karakterene fra videregående skole. Innen fristen i midten av april hadde jeg 5 studieretninger på søkerlisten. Og jeg kom inn.

Etter dette har jeg prøvd å leve livet. Gjøre ting som gjør meg glad. Møte folk som gjør meg glad. Tross Covid-19 og restriksjoner har jeg klart det greit. Sommeren har bestått av gode dager, bra folk, sol og opplevelser. Jeg har ledd masse, sunget høyt, danset i solskinnet, bada både morgen og kveld, drukket meg drita og nytt livet.

Nå begynner livet på nytt atter en gang. Studiene starter for fullt til uka og jeg har skrevet kontrakt på en leilighet jeg tar over i september. Forandring fryder, ikke sant?

Hva gjør du dersom hele livet ditt er usikkert? Fortsetter du å bare være? Lever du livet? Forsvinner du fra overflaten? Hvordan ville du taklet det?

Hele livet mitt er usikkert. Nå sitter jeg her og overanalyserer alt. Og alt er kanskje ikke så usikkert som jeg skal ha det til. Men i mitt hode er alt usikkert. Absolutt alt. Den jobben jeg hadde den har jeg kanskje ikke lenger. Tilbake på NAV sammen med 400.000 andre nordmenn. Hvor lenge kan man "gå på Nav" egentlig? Nærmer jeg meg slutten? Og hvor mange jobber ligger ute på Finn nå i Nedre Glomma? Jeg vet ikke. Alt for få i forhold til antall arbeidsledige. Kjærligheten? Den er alltid usikker. Man kan aldri vite hva som skjer rundt neste sving, og man klarer aldri å lese mennesker så godt at man vet hva som foregår i motpartens hode. Og vil jeg egentlig dra en motpart inn i min usikkerhet? Inn i dette usikre livet hvor absolutt ingenting er på plass? Og hva vil det mennesket si når han finner ut at jeg er ikke så sterk som jeg kanskje utgir meg for å være? Om han får vite alt som foregår i dette hodet?

Vi har lukket oss inne i hjemmene våre. Vi lever i våre egne bobler. Den måneden hvor vi har vært i "lockdown" har gått veldig bra. Frem til nå. Nå begynner hodet mitt å surre. Gå i svart (eller mørkegrå). Jeg er på vei til å grave min egen grav. Det verste er at jeg er god på å gi råd til venner men jeg følger de ikke selv. Livet er ikke alltid en dans på roser. Man svever ikke alltid på de rosa skyene selv om verden utenfor eget hodet tror det. Noen tider er vanskeligere enn andre. Dessverre er det noe vi snakker for lite om. Misforstå meg rett - det har blitt bedre de siste årene. Det er blitt mer akseptert å ha en dårlig periode og si det høyt. Men det er vanskelig å si det høyt når man ikke selv vet hva det kommer av, eller vet hva som skal til for å bli bedre. Hvordan man skal komme seg opp fra grøfta. "Tenk positivt" har vært mitt motto i lang tid. Tenker man positivt avler man mer positivitet. Har man troen på at ting løser seg så løser det seg. Noen ganger er det vanskeligere å tenke så positivt som man ønsker.

Men alt løser seg til slutt, ikke sant?

Det er mange i min krets som gifter seg og popper ut unger. Ja, jeg bruker ordene "popper ut" for det er faktisk det de gjør i tur og orden. Ikke alle har gifta seg, og ikke alle har fått barn, men flere og flere av mine venner gjør det. Snart er det flere barnebursdager, dåp og bryllup enn det er bursdagsfester, men sånn er det vel i den alderen jeg er i.

Skrur vi klokka tilbake 5 år var jeg helt klar selv. I en alder av 24 var jeg skikkelig klar for å få barn (shit, jeg levde virkelig voksenlivet - ref forrige post). I dag er jeg glad for at det ikke skjedde, men jeg var der. Klar som et egg (bokstavelig talt). Heldigvis må man være to for å danse tango, og motparten var ikke like klar som meg den gangen. Med tanke på den alderen jeg er i er det èn ting jeg misliker sterkt når man har fast følge. Spørsmålet "Når er det deres tur da?". "Har dere snakket om barn eller?". Selvfølgelig blir det snakket om barn. Det er gjerne noe man snakker om i starten når man møter et menneske "ønsker du barn: ja eller nei?". Er man ikke enige der så er det ikke vits å bli sammen. Spesielt når man er på vei til å bli voksen. Etter at flere og flere spurte begynte jeg å svare "det er ikke sikkert jeg kan få barn". Da sluttet de som regel å spørre.

La oss skru klokka frem til i dag. 2020. I dag er tankene mine et helt annet sted enn de var i 2015. En ting er at livssituasjonen er annerledes, men tankene mine forandret seg i løpet av årene 2017-2019. Vil jeg ha barn? Trenger jeg barn? Vil jeg skaffe meg en gråtende bæsjende unge som ikke sover på natten? Greit, man skal ikke ta alle unger over en kam, men jo. "Det er annerledes når det er dine egne" sier de. Er det egentlig det? Misforstå meg rett, jeg elsker unger! Men på en måte er jeg glad når jeg kan levere de tilbake til sine rettmessige eiere.

Helt siden jeg begynte å eksperimentere med stil og begynte å finne min musikksmak i en alder av 12-13 år har jeg sagt at jeg skal ha en liten punkerkid med hanekam. Uavhengig om det er gutt eller jente - den ungen skal kles opp i bandtrøyer og være den tøffeste ungen i gata. Og joda, om jeg noen gang får barn så er jeg fortsatt der. Gjerne grønn hanekam. Men jeg vet ikke om jeg kan få barn. Det har jeg aldri sjekket. Og jeg nærmer meg 30 år. "Det er ingenting" - sier nok du. Men jeg, som var veldig tidlig ute med å bli "kvinne" i form av pupper og mensen, kommer nok sikkert med hetetokter og overgangsalder tidlig. Tidligere enn først antatt.

Siden jeg har den tanken, at jeg nå er alene, snart 30, og sikkert snart i overgangsalder, så har jeg slått meg til ro med tanken at kanskje ikke barn er noe jeg får. Kanskje barn ikke er min ting. Jeg blir heller "verdens kuleste tante". Den som skjemmer bort andres unger. Og det er helt greit. Egentlig greit uansett hva som skjer. Man får ikke endret fremtiden uansett, for man vet ikke hva som kommer. Jeg vet at i dag må man ikke være to for å danse tango, men jeg ønsker ikke å danse tango alene...