Det er mange i min krets som gifter seg og popper ut unger. Ja, jeg bruker ordene "popper ut" for det er faktisk det de gjør i tur og orden. Ikke alle har gifta seg, og ikke alle har fått barn, men flere og flere av mine venner gjør det. Snart er det flere barnebursdager, dåp og bryllup enn det er bursdagsfester, men sånn er det vel i den alderen jeg er i.

Skrur vi klokka tilbake 5 år var jeg helt klar selv. I en alder av 24 var jeg skikkelig klar for å få barn (shit, jeg levde virkelig voksenlivet - ref forrige post). I dag er jeg glad for at det ikke skjedde, men jeg var der. Klar som et egg (bokstavelig talt). Heldigvis må man være to for å danse tango, og motparten var ikke like klar som meg den gangen. Med tanke på den alderen jeg er i er det èn ting jeg misliker sterkt når man har fast følge. Spørsmålet "Når er det deres tur da?". "Har dere snakket om barn eller?". Selvfølgelig blir det snakket om barn. Det er gjerne noe man snakker om i starten når man møter et menneske "ønsker du barn: ja eller nei?". Er man ikke enige der så er det ikke vits å bli sammen. Spesielt når man er på vei til å bli voksen. Etter at flere og flere spurte begynte jeg å svare "det er ikke sikkert jeg kan få barn". Da sluttet de som regel å spørre.

La oss skru klokka frem til i dag. 2020. I dag er tankene mine et helt annet sted enn de var i 2015. En ting er at livssituasjonen er annerledes, men tankene mine forandret seg i løpet av årene 2017-2019. Vil jeg ha barn? Trenger jeg barn? Vil jeg skaffe meg en gråtende bæsjende unge som ikke sover på natten? Greit, man skal ikke ta alle unger over en kam, men jo. "Det er annerledes når det er dine egne" sier de. Er det egentlig det? Misforstå meg rett, jeg elsker unger! Men på en måte er jeg glad når jeg kan levere de tilbake til sine rettmessige eiere.

Helt siden jeg begynte å eksperimentere med stil og begynte å finne min musikksmak i en alder av 12-13 år har jeg sagt at jeg skal ha en liten punkerkid med hanekam. Uavhengig om det er gutt eller jente - den ungen skal kles opp i bandtrøyer og være den tøffeste ungen i gata. Og joda, om jeg noen gang får barn så er jeg fortsatt der. Gjerne grønn hanekam. Men jeg vet ikke om jeg kan få barn. Det har jeg aldri sjekket. Og jeg nærmer meg 30 år. "Det er ingenting" - sier nok du. Men jeg, som var veldig tidlig ute med å bli "kvinne" i form av pupper og mensen, kommer nok sikkert med hetetokter og overgangsalder tidlig. Tidligere enn først antatt.

Siden jeg har den tanken, at jeg nå er alene, snart 30, og sikkert snart i overgangsalder, så har jeg slått meg til ro med tanken at kanskje ikke barn er noe jeg får. Kanskje barn ikke er min ting. Jeg blir heller "verdens kuleste tante". Den som skjemmer bort andres unger. Og det er helt greit. Egentlig greit uansett hva som skjer. Man får ikke endret fremtiden uansett, for man vet ikke hva som kommer. Jeg vet at i dag må man ikke være to for å danse tango, men jeg ønsker ikke å danse tango alene...

Tross dette innlegget kommer ut på dagtid, ble det skrevet kl 01.00 på natten. Titt og ofte blir jeg liggende å tenke på alt mulig mellom himmel og jord, og gjerne smådrømme om ting jeg egentlig ikke burde drømme om. Denne gangen klarte jeg ikke la være å begynne å skrive. Skrive om tankene.

Dagens samfunn. Rettere sagt: dagens digitale samfunn.

Bilde fra Pexels.com

Her ligger jeg og har akkurat sendt en "god natt"-snap til en eller annen flørt. En snap. Ikke sagt det ansikt til ansikt. Ikke sendt en koselig sms. Et bilde av et ansikt dytta ned i puta med teksten "Sov godt :)". Tanken bak er god, men er det bra nok? Har standarden våres blitt så lav? Ja, jeg vil si lav.

I dag ringer nesten ikke folk lenger. I alle fall ikke jeg. Jeg ringer sjeldent. Alt for sjeldent. Jeg er en pratsom person, liker å prate mye, men fortsatt så er det kontakt med folk gjennom Snapchat og Instagram. Om jeg ringer så er det til mamma, søster eller en og annen venninne fordi jeg lurer på noe spesielt. Det er ikke snakk om å ringe å prate med den med flørten, eller ei venninne for den saks skyld, bare for å høre stemmen eller spørre "hvordan står det til?" eller "hvordan har dagen din vært?". Jeg sender snap. Og den snappen inneholder ingenting nevneverdig.

Vi scroller og sveiper på den lille datamaskinen som får plass i lomma. Scroller og sveiper til krampa tar oss. Hva skjedde egentlig på veien?

Det crushes på Happn, matches på Tinder, og tekstes på snap og insta. En sjelden gang møtes det. Kanskje det klaffer, kanskje ikke. Som oftest ikke. Kanskje det blir et bra ligg? Slik vil jeg tro tankene er rundt omrking. Uavhengig om det eventuelt er et bra ligg eller ikke, klaffa det ikke så nei, da har man ikke mer kontakt. Brått er all kontakt brutt uten en eneste forklaring eller ord i det hele tatt. Det ghostes.

Da jeg var barn (90-tallet/tidlig 2000) så var det streng beskjed og lærdom fra foreldra. Hadde jeg og venner krangla, ja da måtte vi si unnskyld og skvære opp. Fortelle hva som hadde skjedd og finne ut hvor misforståelsen var. Likte jeg ikke den gutten som likte meg så måtte jeg fortelle det til han. Gi beskjed! Si i fra. Det fortjener h*n å høre. I dag kutter man bare kontakt og borte i verden er man. Fortjener h*n ikke å høre det i dag? Fortjener motparten å høre det kun når det klaffer og en vil møtes igjen?

Misforstå meg rett. Jeg er ikke perfekt. Jeg har selv ghostet. Jeg crusher på Happn og matcher på Tinder. Møter en sjelden gang. Kanskje det klaffer, som oftest ikke. Mannfolka forsvinner i storyer på Snapchat og Instagram. Venner får snapper som inneholder hunder, tantebarn og dagens iskaffe. Ikke noe "hvordan har dagen din vært?".

Men faen heller. La oss ta tilbake god gammel folkeskikk. Spør om dagen. Si i fra at det ikke klaffa (eller at det klaffa). Ta initiativ til å møte folk. Ring en venn mens du er i matbutikken for å ukeshandle. Det trenger ikke ta mer enn 3 minutter å faktisk bry seg, eller gi beskjed.

Hvorfor er det sånn at vi overtenker? Vi opplever, vi tenker, vi analyserer, tenker litt til, analyserer litt til, og så er alt ute av proposjoner. Hvorfor er det slik?

Jeg har nå i snart et år vært helt rå på å følge magefølelsen min. Men ikke de siste månedene. Magefølelsen sier en ting, mens hjernen sier noe annet. Jeg har prøvd å høre begge sider av saken, både magen og hjernen, men det har ikke vært lett å ta noen beslutning. Og egentlig er det ingenting å ta en beslutning på, det er det verste. For hjernen overtenker, og magefølelsen sier "stopp, la være". Jeg har nok latt hjernen styre med overtenkingen, istedenfor å bare stoppe. Slik som magefølelsen ber meg om å gjøre.

Oppi det hele så har vi jo et hjerte. Hva hjertet sier er jeg ikke sikker på. Det organet har jeg ikke hørt fra på lenge. Selv om jeg prøver å høre etter hva hjertet sier, så er det ikke et pip. Det bare er der og banker. Bare er med på reisen uavhengig hva som skjer.

Det sies at man kan merke på en person om h*n liker deg. Men kan man faktisk det? Isåfall så må jeg bare følge magefølelsen og si "stopp".