Mandag 13 april stilte jeg spørsmålet "det løser seg til slutt, ikke sant?".

Nå har det gått fire måneder. 121 dager. Over 2900 timer. Fire måneder. Løser det seg? Har det løst seg?

Jeg gravde min egen grav i april. For min del var det ikke første gangen, og sånn sett hadde jeg blitt mer åpen ovenfor venner og familie om dårlige perioder. Når folk spurte om å gå tur eller ta en kaffe (med meters avstand selvfølgelig) så var jeg ikke redd for å si "nei, jeg orker ikke". Jeg holdt meg til folk som jeg visste ikke var like langt nede som meg selv, eller som ikke gav inntrykk av det. Folk som kunne hjelpe meg opp. Oppi det hele fiksa jeg meg en time hos fastlegen hvor jeg fikk ut alt av tanker og tårer. Jeg fikk bekreftelse på at det er menneskelig. Spesielt i den tiden vi er i. Det var lockdown, jeg mista jobben, jeg følte meg alene i en verden full av mennesker. Men vet du hva? Det gikk bra!

Da jeg skjønte hvor alt bar hen i mars logget jeg meg inn på Samordna Opptak. Igjen. Det er en del år siden sist, men det var akkurat slik jeg huska det. Jeg fant frem de studiene jeg hadde tenkt litt på uavhengig om jeg kunne komme inn eller ei. Tross 240 studiepoeng på papiret fra før av søker jeg på grunnlag av karakterene fra videregående skole. Innen fristen i midten av april hadde jeg 5 studieretninger på søkerlisten. Og jeg kom inn.

Etter dette har jeg prøvd å leve livet. Gjøre ting som gjør meg glad. Møte folk som gjør meg glad. Tross Covid-19 og restriksjoner har jeg klart det greit. Sommeren har bestått av gode dager, bra folk, sol og opplevelser. Jeg har ledd masse, sunget høyt, danset i solskinnet, bada både morgen og kveld, drukket meg drita og nytt livet.

Nå begynner livet på nytt atter en gang. Studiene starter for fullt til uka og jeg har skrevet kontrakt på en leilighet jeg tar over i september. Forandring fryder, ikke sant?