Jeg, som mange andre, mener det er viktig å jobbe for kvinners rettigheter og likestilling. Begge kjønn kan jobbe som lege og ha lik lønn. Begge kjønn kan sette seg ned på kne og fri. Begge kjønn kan male et rom. Begge kjønn kan alt.

Feminisme er en fellesbetegnelse for ideologi, idétradisjon, etikk, politikk, og akademisk virksomhet som handler om frihet, likestilling og rettferdighet for begge kjønn - står det på SNL.

Det jobbes hardt mot det bildet alle får når man tenker på feminister. Rødstrømper uten BH som sprader rundt og skriker at menn er dumme og kvinner bør få høyere lønn. Det er i alle fall det jeg tenker når jeg tenker "feminist". Jeg sitter på de samme meningene, og tankene, men fortsatt så lever jeg litt i en mannsjåvinistisk verden slik jeg vokste opp i. Menn driver med mannearbeid og kvinner driver med kvinnearbeid. Jeg lager mat, vasker hus og klær mens samboeren mekker bil. For meg er dette normalt selv om jeg selv ikke alltid vil lage mat eller vaske hus. Men jeg vet ikke hvordan det hadde vært om det var annerledes.

Selv om jeg sitter på de samme feministiske tankene som feministene i verden har, hvorfor må jeg kalle meg feminist? Hvorfor må jeg sette meg selv i bås? Hvorfor føler jeg meg presset til å kalle meg feminist?